Humanismeetarveldet av Dostojevskij: hvorfor hans mørke geni lærer oss å være mennesker Fjodor Michajlovitsj Dostojevskij — forfatter som ofte blir kalt den mest mørke, mest brutale, og mest «mørke» klassikeren i den russiske litteraturen. Hans hovedpersoner dreper, forrader, faller i dyp, mister tro og sans. Hans sider er gjennomtrukket av smerte, fattigdom, håpløshet. Det virker som om denne verdenen har noe å gjøre med humanisme — læren om kjærlighet, menneskehet og menneskets verdi. Likevel har Dostojevskij blitt en av de mest ivrige og dyptgående forsvarerne av den menneskelige sjelen i hele verdens kultur. Hans humanisme er ikke sødme, ikke sentimental, den oppstår i helvete, men nettopp derfor er den så sterk. Humanisme uten illusjoner: mennesket som det er Hva skiller Dostojevskij fra opplysningstidens opplysende eller mange av hans samtidige som trodde på fremskritt og fornuft? Han idealiserer ikke mennesket. Han vet at det i mennesket lever både ulv og engel, og ofte blir ulven sterkere. Hans hovedpersoner er ikke «gode fattige» eller «edle tyver», de er levende mennesker med deres underlighet, tregmod, stolt og desperasjon. Men nettopp i dette ligger hans humanisme: han vender seg ikke bort fra mennesket, selv når det er uhyggelig. Han søker i det, selv når ildens gnist nesten er utslukket. Ta Raskolnikov. Han dreper en eldre prosentier, og forsvarer seg med teorien om «rett til det sterke». Gjennom hele romanen ser vi hans indre helvete: han kverner, syk, går til sinnssyke. Dostojevskij gir ham ikke en lett vei. Men i slutten gir han ham håp — gjennom Sonja, gjennom kristent ydmykelse. Dette er ikke en unnskyldning for drapet, men en bekreftelse på at selv den mest fallne menneske ikke er tapte for kjærlighet. Dostojevskij humanisme ligger i at han nekter å anse mennesket som endelig tapte mens det lever. «Besy» som advarsel: humanisme uten tro — ikke humanisme I romanen «Besy» viser Dostojevskij hva som skjer når mennesket mister kontakten med de ... Read more